Historisk har statkirkeordningen ført til at det har vært gode institusjonelle ordninger for trosbetjening i offentlige institusjoner som sykehus, sykehjem, fengsel og Forsvaret. Så lenge omtrent hele befolkningen tilhørte statskirken var eneretten for stillinger som sykehusprest, sykehjemsprest, fengselsprest og feltprest pragmatiske løsninger. I dag tilhører én tredjedel av befolkningen ikke Den norske kirke, og disse har en like stor rett til tros- og livssynsbetjening som majoriteten.

I helse- og omsorgstjenesten blir åndelige og eksistensielle behov ofte forsømt, og økt tros- og livssynsmangfold er med på å gjøre betjeningen mer utfordrende. Likefull er likebehandlingsprinsippet nedfelt både i grunnloven og i menneskerettighetene, og er det sentrale premissses for utformingen av tros- og livssynsbetjening i offentlige institusjoner. Samtidig er det et stort spenn i størrelsen på de ulike tros- og livssynssamfunn som gjør at det må finnes kreative men rettferdige løsninger for tros- og livssynsbetjening. Situasjonen i dag domineres av eksperimnetering og å finne løsninger som kan fungere på sikt. Eksempler på to viktige tiltak er:

  • Helse Bergen har ansatt en sykehusimam
  • Forsvaret har ansatt en felthumanist og en feltimam, og på Haakonsvern er det en ortodoks feltprest.

Selv om det er godt at for eksempel muslimske pasienter får tilgang på en sykehusimam, ligger ikke hele løsningen i å ansatte én egen ansatt for hver religiøse tradisjon. Tvert imot har også de som tilhører små trosretninger like stor rett til betjening som de større gruppene. Som en midlertidig løsning har STL utformet en kontaktliste med informasjon over representanter for tros- og livssynssamfunn som kan kontaktes av helsepersonell. Listen er i dag gjort tilgjengelig for Helse Bergen, Bergen kommunes sykehjem og Haraldsplass diakonale sykehus. 

STL nasjonalt har arrangert flere konferanser om chaplaincy. Seminaret i 2016 resulterte i et hefte om utfordringer om chaplaincy (pdf). I Bergen ble dette fulgt opp med seminaret Chaplaincy i Bergen.

En viktig utvikling har vært innføringen av master i lederskap, etikk og samtalepraksis ved Universitetet i Oslo i 2019. Den erfaringsbaserte utdanningen er spesielt viktig fordi den gjør det mulig å ta en utdanning rettet mot tros- og livssynsbetjening i offentlige institusjoner uavhengig av tro eller livssyn. I dag har protestantiske prester i praksis hatt enerett på slike stiller fordi den relevante utdannelsen, pastoral-klinisk utdanning, bygger på en teologisk embetsutdanning.