Kontaktpersoner

Kontaktpersoner er frivillige, som til vanlig jobber i helsesektoren. Tilgjengelighet på dagtid kan variere.

Tove Løvstad 906 69 053  tove.lovstad@gmail.com
Robert Dean Luke 406 33 533 rob-luke@online.no

Administrative adresser

Adresse Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige
Åsbakken 14
5072 Bergen
Nettside lds.org (internasjonal, organisatorisk)

mormon.org (internasjonal, hva de tror)

jesukristikirke.no (nasjonal)

Om Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er den største kirken i De siste dagers hellige (mormonerne) og den eneste i Norge. Det er en restorianistisk bevegelse, som betrakter seg som en videreføring av den lære som ble grunnlagt av Jesus Kristus. Den er basert på læren tilden amerikanske religionsstifteren Joseph Smith (1805–44). De ser på seg selv som kristne, og i tillegg til Bibelen anser de blant annet Mormons bok som en hellig bok; den inneholder påstått guddommelige tekster om jøder i oldtidens Amerika. Mormonene legger vekt på blant annet familieliv, tjeneste og misjonsvirksomhet. Templer er viktige sentre for religiøse handlinger.

De første misjonærene kom til Norge i 1851 og få år senere ble menigheten stiftet i Bergen. Det er ca. 4.600 medlemmer i Norge, hvorav 450 soner til menigheten i Bergen. Trossamfunnet har sitt hovedkontor i Salt Lake City i Utah og har mer enn 15 millioner medlemmer på verdensbasis.

Les mer på Wikipedia.

Dødsriter

Døden er først og fremst forstått som en overgang til evig liv. Det er Jesu soning på korset som har gjort oppstandelsen mulig. Frelse skjer gjennom en «levende» tro på Jesus Kristus. En levende tro innebærer at troen også rommer et ærlig forsøk på å etterleve evangeliet i praksis, samt omvendelse og tilgivelse. Kristi forsoning og oppstandelse er gravferdsseremoniens sentrale budskap.

Troen på at familiemedlemmer møtes igjen og lever sammen i det evige liv, er sentralt i frelseslæren. Dette gir gravferdsseremonien et preg av håp og glede. Korset som symbol brukes for eksempel ikke i noen sammenheng. Dette fordi det var oppstandelsen som manifesterte Kristi guddommelighet, ikke døden.

Det fremheves at den rituelle strukturen i tiden mellom død og gravferd følger tradisjonell norsk gravtradisjon.

Dødsleie. Det er ingen liturgi forbundet med dødsleie. Fellesskap rundt døden er imidlertid fremholdt som viktig. Biskopen og den avdødes kontaktperson i menigheten (hjemmelæreren) følger ofte opp sykeleie gjennom besøk og samtaler.

Etter dødsfall. Det er ingen religiøs liturgi eller regler forbundet med stell av den døde, men det er ofte ønsket at stellet skal utføres av menighetens medlemmer. I møte med dette ønsket vil kirken ta kontakt med medlemmer som er sykepleiere eller leger. Informasjonsansvarlig uttrykker det slik: «Det er som regel de som har helseutdannelse som blir bedt om å gjøre dette, men krav til vask og stell av menighetens medlemmer er tradisjon og ikke et religiøst rav, så det kan også være sykehuspersonell eller begravelsesbyrået som tar stellet.» Det er varierende hvorvidt  årørende ønsker andaktsstund med syning.

Det er ingen fast begravelsesliturgi. Gravferden er som en gudstjeneste, og døden fremheves i vesentlig grad som noe positivt fordi det er inngangen til oppstandelsen og et evig liv. Avdøde kommer i sentrum gjennom en kort minnetale.Det er biskopen som leder seremonien. Han taler over Jesu Kristi læresetninger. Seremonien er åpen for at familiemedlemmer av begge kjønn kan tale. Håpet og gleden ved at familiemedlemmer kan forenes i livet heretter, er også en del av gravferdens budskap. Dersom familien ønsker det, kan det være kransepålegg eller taler ved båren.

Gravplass. Kistegrav er praksis. Trossamfunnet har ikke et eget gravfelt og har ingen planer om å arbeide for å etablere et slikt felt. Rett før kisten senkes ned, innvier biskopen jorden. Fordi graven er del av kirkegården, innvies kun det området som kisten senkes ned i. Graven innvies som det siste hvilested før oppstandelsen. Praksisen med grav nær slekt uavhengig av trostilhørighet er ønskelig å opprettholde.

Minneseremonier. Det er vanlig med minnesamvær rett etter begravelsen. Det finnes ingen religiøst definerte minneseremonier, men det er vanlig å besøke graver og tenne lys på ulike høytidsdager, blant annet allehelgensdag.

Skrevet av Cora Alexa Døving. Basert på intervju med informasjonsansvarlig ved Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Han har virket som biskop (menighetens forstander) og har lang erfaring knyttet til å forrette ved begravelser. Teksten er sakset fra Ingvill Thorson Plesner og Cora Alexa Døving (red.) (2009) Livsfaseriter: Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge.