Kontaktpersoner
Raajini Rajalingam er kontaktperson for Bergen Hindu Sabha, og videreformidler kontakt med en prest.
| Raajini Rajalingam | 975 48 278 | raajini@online.no |
Administrative adresser
| Adresse | Bergen Hindu Sabha Storetveitvegen 5 5067 Bergen |
| Nettside | bergenhindusabha.info |
| Telefon | 55 28 22 45 |
Om Bergen Hindu Sabha
Bergen Hindu Sabha er et trossamfunn innenfor shivaisme-retningen av hinduisme, med eget tempel på Minde. De fleste medlemmer stammer fra Sri Lanka, India og Nepal. Samfunnet har ca. 600 medlemmer, fra Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, og Oslo. Antall hinduer i Norge vokste markant på 1980-tallet, hovedsakelig blant tamiler som flyktet fra borgerkrigen i Sri Lanka. Til å begynne med var det samlinger i private hjem. Bergen Hindu Sabha ble registrert som trossamfunn i 1990 og holdt til å begynne med til i leide lokaler på Danmarksplass. Tempelet ble innviet i 2004 og ligger i den gamle kinosalen i tidligere Fanahallen på Minde. Den er viet til guden Ganesha. Det er ansatt fem utenlandske prester til å ivareta tempeltjenester og seremonier.
Hinduismen, som av sine tilhengere gjerne betegnes som Sanatana Dharma (den evige veien), regnes som verdens eldste fortsatt levende religion. Den er imidlertid ikke et enhetlig trossamfunn, men et konglomerat av religiøse grupper med svært ulike holdninger. Hinduismen omfatter avanserte intellektuelle tradisjoner, men for de fleste hinduer er det de daglige ritualene i hjemmet og templene som viser deres tilhørighet til hinduisk kultur. Hinduisme er en av de store verdensreligionene med mellom 950 millioner og én milliard tilhengere. De fleste lever i India, mange også i resten av Sør-Asia.
Dødsriter
Hinduismen kalles gjerne mangfoldets religion. Fellestrekkene som finnes er i vesentlig grad knyttet til metafysikken rundt menneskets eksistens og dermed til døden. Læren om eksistensen finnes i den tidlige Purana-litteraturen fra ca. det fjerde århundre e.v.t., der Veda-tekstenes hellighetogså er definert. Sentralt står enhetslæren, det vil si at alt er Gud, og at menneskets frelse består i å forenes med Gud ( Brahman ). Læren om gjenfødelsens forutsetninger, forestillinger om frelse og et utvalg av veier til frelse er sammenfallende i mange av hinduismens religiøse retninger. Det er særlig disse felleskonseptene gravferdsritualene står i et handlingsmessig forhold til. Gravferdsritualene har til sammen en tidssyklus på 13 dager.
Kremeringsritualet er helt sentralt for overgangen mellom liv – død – liv. Kremasjon er avgjørende for at sjelen ( atman ) skal kunne frigjøre seg fra kroppen.
Styremedlemmer i templene spiller en sentral rolle i organiseringen av gravferden. Det er vanlig praksis at pårørende ringer til styret, og at det er styret som tar kontakt med krematoriene direkte, eventuelt et begravelsesbyrå.
Dødsleie. Når døden nærmer seg, bør slekt og gjerne venner samles rundt dødsleiet. Rommet bør dekoreres med blomster, gudebilder og røkelse. Det foreligger ingen fast liturgi, men det er vanlig å lese fra noen hellige tekster som for eksempel Bhagavadgita eller Ramayana. Ideelt skal den døendes eldste sønn eller bror utføre lesningen. Det er ikke nødvendig med prest til stede ved dødsleiet.
Ideelt sett bør den døende legges direkte på bakken rett før den siste pusten trekkes. Dette skal vise begynnelsen på prosessen der kroppen skal tilbake til de fem elementene i naturen (der jord utgjør ett av dem). Presten mener dette kan opprettholdes symbolsk ved at den døende legges på gulvet. Dette er, ifølge presten, vanskelig å gjennomføre i Norge fordi pårørende er redde for hva sykehuspersonellet vil tro om dem.
Etter dødsfall. Rett etter dødsøyeblikket bør det tennes et lys («The lighting of the lamp»). Lyset skal hjelpe avdødes sjel med å finne sin vei i en mørk tunnel som sjelen tidlig i dødsprosessen vil befinne seg i.
Sykehuspersonell vasker den døde, men aller helst etter noen religiøse forskrifter. Avdøde bør for eksempel stelles av samme kjønn, og liket bør ligge vendt mot øst med bena vendt mot sør. Pårørende leverer klær/stoff til et begravelsesbyrå som kler på avdøde. I India smøres avdøde med hellig buttermilk. Presten forklarer: «It is considered to be sacred but it also has a scientific meaning, as it facilitates the burning.» Dette gjøres imidlertid ikke i Norge. Den døde svøpes i en drakt av hvit bomull, eller dersom avdøde er en kvinne og mannen hennes fortsatt er i live, svøpes hun i brudeklær som gjerne er en fargerik sari. Under svøpingen leses det fra hellige tekster. Leseren er enten presten i tempelet eller en som også behersker det hellige språket i Bhagavadgita.
Tid. Kremeringen skal foregå så snart som mulig, helst innen 24 timer og maksimum innen tre dager. Presten og styrelederen har flere erfaringer der tiden mellom død og kremering har tatt opp mot en uke (åttedagersregelen). Rask kremering er viktig blant annet fordi gravferdsritualene er knyttet til et tidsintervall der det siste ritualet skal
foregå den niende dagen etter at døden er inntruffet.
Gravferdsseremonien. Selve kremeringsprosessen er det viktigste rituelle elementet i gravferden. Det er i forbindelse med kremeringen at sjelen kan frigjøres og at kroppen kan forenes med de fem elementer (ved gravlegging vil kroppen bli forhindret fra å gjenforenes med luft). Gravferdsseremoniene foregår følgelig i nærheten av krematoriene, og i Norge er det kapellene ved krematoriene som brukes.
I kapellet legges the sacred thread i kisten. Avdøde har også fått små gullkorn (innpakket i bomull) plassert i alle kroppens åpninger. Dette er knyttet til forestillinger om frigjøring av sjelen.
Seremonien i kapellet er ledet av presten. Kisten er sentralt plassert og pyntet med et klede med «He Ram» skrevet på, blomster og kranser. Seremonien skal opprinnelig foregå under selve kremeringsprosessen. Dette er vanskelig å gjennomføre i Norge, og seremonien begynner gjerne i kapellet med kisten til stede. Lovprisning og tekstlesning er det sentrale i seremonien.
Flere ritualer bør ideelt finne sted under og rett etter kremering, men dette gjøres ikke i Norge på grunn av reglementet i krematoriene. Kremeringen i India tar ca. tre timer, i Norge avsluttes ritualene enten når kisten senkes eller ved at en eller to av de pårørende blir med til ovnen og slår den på.
Askespredning. At hinduismen er en diasporareligion, det vil si spredt fra sitt religiøse senter, er særlig tydelig i ønsket om askespredning i elven Ganges: De aller fleste velger å sende asken til India for spredning i Ganges.
Minneseremonier. Den rituelle sørgeperioden er på 13 dager. Tekster som i denne tidsperioden leses for avdøde, handler om reisen sjelen gjennomgår de tolv første dagene av dødsprosessen. Den 13. dagen er det et felles måltid. Nå kan den dødes sjel begynne sin nye sjelevandring. Det holdes minneseremonier på dødsdagen, og en bestemt tid på året brukes alltid til bønn for de avdøde. Familiene skal ikke arrangere store fester som bryllup i en tidsperiode på et halvt år etter at en i familien har dødd.
Skrevet av Cora Alexa Døving. Teksten er basert på intervju med både forstanderen og presten i tempelet Sanatan Mandir Sabha på Slemmestad. Teksten er sakset fra Ingvill Thorson Plesner og Cora Alexa Døving (red.) (2009) Livsfaseriter: Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge.