Kontaktpersoner

Kontaktperson er frivillig. Tilgjengelighet på dagtid kan variere.

Torild Torsmyr Jack 404 63 998 t-jack@online.no

Administrative adresser

E-post bergen@bahai.no
Nettside bahaibergen.no

bahai.no

Om bahá’í

Bahá’í er en monoteistisk religion etablert av Bahá’u’lláh i Persia i det 19. århundre, som fremhever den åndelige enheten av hele menneskeheten. Bahá’í-troen ser på religiøs historie som en utvikling gjennom en rekke guddommelige budbringere, som hver har etablert en religion som passet behovene til tiden og folks fatteevne. Disse sendebudene inkluderer Abraham, Buddha, Jesus, Muhammed og andre, og senest Báb og Bahá’u’lláh. Ifølge bahá’í troen, har hver av disse budbringerne forutsagt de påfølgende budbringerne, og Bahá’u’lláhs liv og lære innfrir derfor endetidslovnadene i tidligere skrifter. Menneskeheten ses på som i en tilstand av kollektiv evolusjon, og behovet i denne tidsalderen er en gradvis etablering av fred, rettferdighet og enhet på global målestokk.

Troen kom til Norge på 1930-tallet. Den første Lokalt Åndelg Råd for Bahá’íer i Bergen ble valgt i 1955. Det er mellom fem og syv million bahá’íer i verden, ca. 1100 i Norge og ca. 40 i Bergen. Samfunnet har tidligere hatt lokaler på Møhlenpris og senere på Sydnes, men står i dag uten egne lokaler. Foruten gruppen i Bergen er det i Hordaland også egen gruppe på Os.

Les mer på Wikipedia.

Dødsriter

Ifølge bahá’í-troen er det jordiske liv kort sammenlignet med det som trer i kraft etter døden. Når døden inntreffer,
begynner sjelens vandring i og gjennom ulike stadier av åndelige verdener. Her vil sjelen utvikle seg mot fullkommenhet og komme stadig nærmere Gud. si at det ikke skal gå mer enn åtte dager mellom død og gravferd. Den generelle praksis i Norge har tilpasset seg åttedagersregelen slik at det også kan være vanskelig å organisere gravferden kortere tid etter død. Tradisjoner fra Iran innebærer relativt kort tid mellom død og begravelse, men det foreligger ingen religiøse krav om en bestemt tidsperiode. Forstanderen understreker at her tilpasser man
seg majoritetssamfunnets praksis.

Begravelsesritualene markerer døden som en fødsel inn i en åndelig verden. Ritualene er også en hjelp for sjelen: I tillegg til Guds nåde er andre menneskers forbønn sentral for at avdødes sjel skal komme videre.  Begravelsesseremonien er dermed både en minneseremoni for de gjenlevende og et religiøst ritual for avdødes sjel.
I liturgisk forstand er gravferdsritualene relativt åpne. Det vil si at pårørende i stor grad kan definere innhold og form.
Pårørende kan selv lede seremonien, eller det lokale eller nasjonale åndelige råd kan formidle en forretter. Gravferdsseremonien bør være både enkel og verdig.

Dødsleie. Bahá’í-troen innehar ingen spesiell liturgi knyttet til dødsleie. Samhold og støtte rundt døden understrekesimidlertid som viktig. Det er vanlig at pårørende leser fra de hellige skriftene eller fremsier bønn for den døende.

Etter dødsfall. Vask og stell av den døde gjøres vanligvis av profesjonelle ved sykehuset, men det er også noen som
ønsker å foreta dette selv. Som sjelens bolig skal kroppen behandles med respekt. Avdøde skal svøpes i et stoff av
bomull eller silke. Dette gjøres som oftest av begravelsesbyrået, men kan også gjøres av de pårørende etter ønske.
Det settes en ring på avdødes finger. Ringen bærer innskriften av en bønn: «Jeg kommer fra Gud og vender tilbake til Ham, løsrevet fra alt uten fra Ham, og holder fast ved Hans navn, den barmhjertige, den medlidende.» Det er vanlig at en fra rådet er til stede når ringen settes på av pårørende, og at det leses for den døde under påsettingen av ringen. Avdøde legges i kisten av begravelsesbyrået. Kisten er uten religiøs symbolikk, alternativt kan ni-stjernen være et symbol på lokket.

Tid. I Norge gjelder den såkalte åttedagersregelen, det vil si at det ikke skal gå mer enn åtte dager mellom død og
gravferd. Den generelle praksis i Norge har tilpasset seg åttedagersregelen slik at det også kan være vanskelig å organisere gravferden kortere tid etter død. Tradisjoner fra Iran innebærer relativt kort tid mellom død og begravelse, men det foreligger ingen religiøse krav om en bestemt tidsperiode. Forstanderen understreker at her tilpasser man seg majoritetssamfunnets praksis.

Gravferdsseremonien. Seremonien holdes i kapell der det er mulig. Pårørende kan i stor grad velge seremoniens form
og innhold, og selv utnevne en til å lede seremonien. Det er likevel ikke uvanlig å be en fra rådet om å forrette.

Det eneste liturgiske kravet i seremonien er den foreskrevne bønnen for de døde. Bønnens sentrale innhold er forlatelse av synd og bønn om frelse for den døde. Under denne fellesbønnen står alle, og den ledes gjerne av en som er dyktig til å lese (den kan også synges). Den tar ca. 20 min.

Biografiske minnetaler er vanlige, men ikke del av en fastsatt liturgi. Seremonien avsluttes ved graven, der de som
ønsker det, kan kaste blomster i graven.

Kremasjon er ikke tillatt. ’Abdu`l-Bahá har forklart dette med at kroppen som har blitt formet gradvis, også må oppløses gradvis. Dette er både en guddommelig og en naturlig orden.

Minneseremonier. Det er vanlig med et privat arrangert minnesamvær etter begravelsen, der også bønn for avdøde
inngår. I tillegg er minnesamvær holdt med jevne mellomrom i det første året etter dødsfallet. Slike minneseremonier holdes for at avdødes sjel skal gis åndelig kraft. Minnesamvær holdes enten i hjemmet eller på bahá’í-senteret. Minnebønnen er ikke geografisk knyttet til gravens sted, og det er vanlig å holde minnebønner for slekt som er gravlagt i andre land.

Etter døden utvikles sjelens potensial i de andre av Guds verdener. Denne utviklingen blir lettere ved hjelp av bønn
fra de gjenlevende, derfor er minnestundene for de avdøde så viktige i bahá’í-troen. Å be for den dødes sjel gir også religiøs ro til de gjenlevende.

Gravplass. Bahá’í-samfunnet har nå et eget gravfelt på Voksen gravlund [i Oslo]. Bakgrunnen for ønsket om eget felt var behovet for å sikre at gravene ble gravd ut slik at den gravlagtes hode vendes mot Akka (nøyaktig kompassretning er sendt til gravferdskontoret). Det understrekes at eget gravfelt ikke er religiøst påkrevd, men ønsket. Det er viktig at den døde begraves innen en times reisetid fra der døden inntraff.

Skrevet av Cora Alexa Døving. Basert på intervju med den nasjonale forstanderen for Bahá’í-samfunnet.

Teksten er sakset fra Ingvill Thorson Plesner og Cora Alexa Døving (red.) (2009) Livsfaseriter: Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge.